Philharmonia betyder kärlek till harmoni.
Pjäsen är en symfoni om förlust och om längtan efter kärleken.
”En kvinne står på den andre siden av gaten og ser en mann hun engang elsket. Philharmonia handler om kjærligheten som aldri fant sin form, og om hvordan minner fortsetter å virke i oss lenge etter at kjærligheten egentlig burde vært slutt. Stykket er skrevet som et symfonisk verk for teater, der temaer og emosjoner vandrer mellom karakterene slik melodier gjør mellom instrumentgrupper.
I et orkester kan en melodi først spilles av strykerne og deretter av treblåserne. Ingen stiller spørsmål ved hvordan en melodi kan vandre mellom ulike instrumentgrupper. På samme måte bærer karakterene i stykket scenene på omgang: det som skjer med kvinnen i første scene skjer med en eldre mann i neste.
Etter samme logikk kan karakterene plutselig hentes inn eller forsvinne ut – som et instrument som trer frem eller trekker seg tilbake i musikken. Slik er det også med rekvisitter: en champagneflaske og noen glass kan plutselig være der, på samme måte som klokkespill kan tre frem i et orkester uten at man lurer på hvor det kommer fra.
Stykket har et knippe scener som alle gjentas. De samme scenene vender tilbake, preget av hva som har foregått i mellomtiden. På det viset lager stykket mer en prossess enn en klassisk handlingsgang.
Stykket har en dramaturgi inspirert av negativ dialektikk. Tradisjonell dramaturgi bygger på en hegeliansk dialektikk hvor et tap gjerne fører til en seier bare på et annen måte. Dette er en måte vi normalt forstår kjærlighet, at ekte kjærlighet er seirende av natur. I Philharmonia finnes ingen slik forløsning. Her føres hvert tap straks nytt. Når en dør lukkes, åpnes ikke et vindu – men rommet krymper i stedet.”
/Fredrik Brattberg
